Fiesta!

Her om dagen ringte noen hjem til oss og snakket i vei på spansk om en tilstelning som skulle foregå i boligfeltet vårt -- lørdag klokken ett -- slik jeg forsto det. Jeg takket ja til å delta med familien og tenkte at det var en fin anledning til å bli kjent med naboene.

Vi handlet mat og drikke, pyntet oss og var klare for fest klokken ett. Nede på den felles grillplassen -- ranchoen -- var det satt opp partytelt, dekket på bord og gjort klart. Vi så massevis av brus, øl og vin -- men ingen mennesker.

En halv time senere -- ingen mennesker. En time senere -- ingen mennesker. Jeg traff en dame med to små barn og fortalte om festen. Hun hadde ikke hørt noe, men hadde veldig lyst å komme. Denne damen tipset meg om hvem som arrangerte, for hun hadde sett dem rigge til festplassen om morgenen. Dermed ringte jeg altså på hos Walter og Marta for å høre når det egentlig begynte og hva vi skulle ha med.

Walter ble veldig rar i ansiktet. Jo, sa han, det skulle for så vidt være fest, men den var for hans kjære Marta som hadde bursdag den dagen. Noen felles fest for boligfeltet hadde han ikke hørt om. Det pleide de aldri å ha. Men hvis vi veldig gjerne ville, kunne vi godt komme på festen til Marta. Jeg mumlet en unnskyldning og trakk meg skyndsomt tilbake.

Etter en stund ringte Walter på hos oss og inviterte oss på det hjerteligste til bursdagsfesten. Vi tok motet til oss, stilte opp og fikk en kjempefin kveld sammen med Martas familie og venner -- og noen veldig hyggelige naboer. Sånn kan det gå. Pinlige flauser kan ende bra.