Vi ankom Guatemala City, en storby på 6--7 millioner, og med mye vold og kriminalitet. Kanskje ikke så rart når landet har opplevd borgerkrig i 36 år. En fredsavtale ble signert i 1996, men forskjellen mellom fattig og rik er stor, og korrupsjon og narkotika florerer. Mor i huset var ganske engstelig, men det var egentlig bare i hovedstaden at det føltes utrygt.
Det ble tid til et besøk i dyrehagen den første dagen mens Sivert hvilte ut på hotellrommet, og tidlig neste morgen fløy vi videre til Flores i nord og ble hentet med hotellbuss til Jungle Lodge i Tikal.
Tikal er en nasjonalpark og et av de største arkeologiske sentrene i den førkolumbianske Maya-sivilisasjonen. Tikal hadde sin storhetstid fra 200 til 900 år e. Kr., men hva som skjedde med befolkningen til slutt, er det ingen som vet. Antakelig ble det for mye folk på for liten plass med for lite mat.
Det er mange tusen ruiner i Tikal, og bare en brøkdel er gravd ut ennå. Jungelen står tett og høy, og tukaner, aper, jaguarer og all slags stort og smått kryp lever her. Turistene geleides rundt på brede stier av guidene, og de som våger seg utenom allfarvei på egenhånd, har det med å forsvinne.
Sivert var sliten da vi kom frem, men Marte, Sigve og Lene ble med en guide på en 3--4 timer lang spennende omvisning og klatret opp på alle pyramider og templer som det var mulig å bestige. Marte lett på foten foran, og mor og far pesende bak. Det kjentes i beina etterpå.
Nyttårsaften skulle feires her ute i jungelen, men etter at Lene hadde spydd opp frokosten ble hun sengeliggende med influensasymptomer resten av dagen og kvelden, og de andre feiret uten henne. Midt på natten, klokken fire, sto imidlertid alle i familien opp og bega seg ut i jungelen igjen. Vi klatret opp på det høyeste tempelet, og der satt vi i ærbødig stillhet og ventet på soloppgangen for å hilse det nye året velkommen. Planen var god, men ble litt ødelagt av et tjuetalls plaprende koreanere som kom yrende, og av tåken som skjulte solen. Men vi hørte i det minste jungelen som våknet med kvitrende fugler og bæljende brøleaper. Det ble en fin opplevelse.
Etter noen timers soving etter strabasene kjørte vi tilbake til Flores, en fin, liten by vi godt kunne tilbrakt noen flere timer i, men neste morgen bar det til Guatemala City igjen og rett videre oppover i fjellene og ned til Panajachel ved Lago de Atitlán, en innsjø (1562 m.o.h.) som ligger i et utdødd vulkankrater. Stedet er et godt besøkt turistmål, vakkert, kjølig og med massevis av fargerike, indianske suvenirer. Vi gjorde ikke stort -- ruslet litt rundt, lette etter internettkafeer, så på folk og fe og spiste og drakk. Slappet av.
Siste post på programmet var Antigua, den gamle hovedstaden inntil 1773, da byen ble ødelagt av jordskjelv. Ikke alle flyttet, men få satset på nybygging, så i dag er byen en meget godt bevart by fra kolonitiden, med mange flotte bygninger og et vell av kirker og klostere. I storhetstiden var det nærmest konkurranse om å bygge den fineste kirken, og det synes ennå. Antigua er en fredelig og fin by.
Hos enkelte i familien var savnet av stabil, vedvarende Internett-tilgang stort, så til tross for spennende feriedager sto jubelen i taket da vi kom hjem. Hjem til trygge forhold, rent vann fra springen og eget rom igjen etter elleve dager tett, tett på hverandre. Og det var det for denne gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar