Helgetur til Manuel Antonio

Den første hele helgen i Costa Rica tok Sigve seg fri, og hele familien reiste til Manuel Antonio, et feriested ved kysten. Veiene var delvis skylt bort av kraftig regn, så vi tok et småfly og fløy 20 minutter sørover fra San José, til et vakkert ferieparadis. Der bodde vi på et flott hotell, gikk på guidet tur i nasjonalparken -- en av Costa Ricas minste i areal, men med 109 pattedyr og 184 fuglearter. Guiden var flink og pekte ut mange små og store insekter, øgler, fugler og dyr for oss. Vi hadde nok ikke klart å oppdage så mange av dem på egen hånd. Vi så to- og tretået dovendyr, rødøyet frosk, diverse iguaner og firfisler i flotte farger, tukan, de tre apeartene som finnes i parken -- capuchin (en tyvaktig mafiaape med hvitt hode), ekornape og brøleape -- og en jaguarundi, som er en liten puma. Inne i nasjonalparken er det to fantastiske strender, og rett utenfor er det enda en, så det ble bading i mange timer. Da det ble mørkt og vi måtte tilbake til hotellet, løp barna rett i bassenget for å bade mer. Mandag ettermiddag reiste vi tilbake til San José, og her skal vi bli til returen på torsdag 14. oktober. De neste dagene blir fylt opp med flere skolebesøk, dokumentsignering og avlevering av fingeravtrykk til oppholdstillatelsen.

Rekognoseringstur

Reisen til San José var lang. Vi kom frem i mørket og så ikke helt hvor vi var, men ble ikke skuffet da vi våknet neste morgen og så oss rundt. Leiligheten Sigve skal bo i de første to månedene, er romslig og grei og ligger i Residencia los Jardines, med massevis av palmer og blomstrende busker og trær. Nærmeste svømmebasseng er tjue meter unna døren, og det blir brukt flittig.

Sigve har hatt det travelt siden vi kom, så vi har vært mye alene. Slik blir det vel når vi flytter hit også, tenker jeg -- men vi klarer oss bra. Hittil har vi vært på tre skoleintervjuer og tre husvisninger, og det blir et nytt skoleintervju i neste uke. Både barna har jeg har en klar favoritt både når det gjelder skole og hus, så vi krysser fingrene for at det blir som vi håper.

I kveld kommer far i huset hjem fra Panama, der han har vært i to dager. Det blir spennende å høre hvordan det er å komme i gang for alvor med arbeidet. Vi skal på middag til Sigves sjef i morgen kveld og treffe hans chilenske kone Cecilia og datteren Karin, som er like gammel som Sivert. Lørdag morgen flyr vi til et feriested ved Stillehavskysten, Manuel Antonio, som også er en liten nasjonalpark med 107 pattedyrarter og 184 fuglearter. Gleder oss veldig til strand og sjø -- om enn ikke sol. Det er slutten på regntiden, og det bøtter ned innimellom. Stort sett er det gråvær, men vi har vært heldige og fått noen soltimer også.

Etter husvisningene i går kjørte Rebeca, som er sekretær i SNPower, oss til Multi Plaza, Mellom-Amerikas største kjøpesenter. Det er stooort! Vi tilbrakte et par--tre timer der, til barnas store glede. Der får man det meste, tror jeg. Det blir nok flere besøk dit, er jeg redd. (Jeg har sett noen fine klesbutikker. Dem tar jeg en nærmere titt på senere -- alene). Vi har ikke sett sentrum av San José ennå. Håper det blir tid til det før vi reiser hjem neste torsdag, men målet med reisen er allerede nådd: Barna gleder seg til å komme tilbake.

Forberedelser

Allerede fra da Sigve begynte å snakke om muligheten for et 2 års engasjement i Costa Rica ved påsketider, har tanker og bekymringer kvernet i hodet. Hvordan vil barna takle dette? Hva betyr det for meg sosialt og i jobb- og vervsammenheng? Hvor mye må vi forberede for å få dette til? Det eneste jeg var helt sikker på, var at Sigve måtte gripe sjansen. Så lenge jeg har kjent ham, har noe slikt vært den store drømmen.

Da han omsider fikk det endelige tilslaget på jobben langt uti juni, hadde jeg bearbeidet tankene nok til å sette tommelen opp for prosjektet for alvor. Barna var også med på ideen. Sivert var positiv fra første stund. Han hadde uansett tenkt å lære seg spansk som sitt tredje språk, sa han. (Det fjerde skal bli kinesisk). Marte var mer skeptisk. Hun var redd for kjempebiller, slanger og krokodiller -- og likte ikke tanken på å reise fra vennene sine. Den tanken liker ikke jeg så godt heller.

Helt siden påske har jeg altså forberedt meg mentalt på avreisen. Det jeg tror jeg gruet mest for, var alt det praktiske som må gjøres før vi reiser. Vi har bodd i leiligheten siden Cort Piilsmauet 6 i 14 år og har fortsatt kasser stående som ikke har vært åpnet siden forrige flytting. Hvis vi skal leie ut leiligheten mens vi er borte -- og det skal vi -- må alt være strøkent. Planen har vært å gjøre så mye som mulig før Sigve skulle begynne i jobben den 1. oktober, men det har skjedd veldig mye annet, så rydding og pakking har gått tregt.

I sommer har vi gjort masse arbeid på hytta, med håndverkere gående inn og ut. I juli fikk vi oljet gulv og malt lister og vegger på kjøkkenet og i gangen hjemme, og 9. august ble badet og toalettet hjemme revet. Siden da har håndverkere gått inn og ut. Vi har balansert mellom og skrittet over kasser i de fleste rommene, og ingenting har vært på stell. Slitsomt. Nå er det meste av det påbegynte arbeidet ferdig, men den planlagte oppussingen av stua gjenstår. Og bilen er heller ikke solgt. Får se hva jeg klarer å få gjort før barna og jeg reiser i desember. Sigve (og jeg, for så vidt) har mange ønsker om hva som skal gjøres, men jeg har en anelse om at det blir travelt nok som det er.

Avreisen til Costa Rica lørdag morgen 2. oktober gikk ikke helt som planlagt. Vi møtte opp på Flesland i grålysningen, ute i relativt god tid, men så viste det seg at vi ikke hadde søkt om visum til USA via ESTA, noe som må gjøres selv om man bare skal mellomlande der. SAS nektet å slippe oss av gårde, og vi måtte gjøre vendereis til Cort Piilsmauet etter at velvillige sjeler i SAS hadde sørget for å skaffe oss de nødvendige tillatelsene, bare litt for sent. Heldigvis fikk vi nye billetter til neste morgen og kunne sette vekkerklokken på 04.45 neste dag også. Da gikk det bra. Puh. (Folkens: Husk å skaffe visum til USA hvis dere skal mellomlande der på vei til oss!)