Etter fem helger hjemme i huset, begynte det å krible etter å oppleve noe nytt. (Ikke for barna, de ville være hjemme og gjøre lekser.) Vi skar gjennom og reiste til San Gerardo de Dote, et nydelig sted 2600 meter over havet. (San José ligger på 1100.) Fantastisk frodig natur med drivende tåkedotter (cloud forest) og et yrende fugleliv. Ryktene sa at man her kunne få se mayaindiandernes hellige fugl, den mytiske quetzalen, men det tok vi med en klype salt.
Vi hadde leid oss inn på Dantica, et arkitekttegnet, lite hotell som hadde flott utsikt og lekre, komfortable bungalower med spritdrevet "peisild", varme dyner og jacuzzi. Så snart vi hadde spist lunsj i den stilige restauranten, dro mor ut på tur. Jeg hadde lest på FB om høststemning hjemme i Norge og lengtet etter å komme ut i frisk, kjølig luft, til en forandring. Jeg fulgte stien fra hotellet og var snart på vei ned (og opp igjen) en bratt, svingete sti som kunne ligne Stolzkekleiven. Det straffer seg å gjøre sånt når man er utrent. Turen var fin, men jeg kjente den i beina i tre dager etterpå.
Etter turen fikk jeg med meg de andre ut også, og vi la ut på en ekspedisjon langs den bratte sikksakkveien nedover dalen. Etter tre kvarter kom vi frem til neste hotell, et flott anlegg med en blomsterprakt svigermor ville dånet av, fikk oss noen forfriskninger og ble hentet med bil fra vårt eget hotell. Middagen smakte ekstra bra etter utflukten.
Hotellet lokket med quetzal-safari klokken seks neste morgen, og mor lokket med seg Sivert. Vi stilte opp i grålysningen sammen med et nederlandsk ektepar og fikk to timers fugletitting -- med quetzal! Helt utrolig. Den fuglen var så spesiell at den nesten virket kunstig. Vi så flere av dem, og de satt helt stille i et avokadotre og fordøyde avokadoene de hadde svelget hele. Senere på dagen fulgte vi elven videre nedover dalen og fikk flere idyll-opplevelser. San Gerardo anbefales!
