lørdag 30. april 2011
Påske i Panamá
Fantastisk deilig med påskeferie i år! Både store og halvstore har jobbet hardt med jobb og skole de siste ukene, og vi gledet oss veldig til ni dager fri. Først satte vi kurs for Panamá City, en moderne skyskraperby med Mellom-Amerikas største kjøpesenter. Der hadde de mye Lego!
Vi tok oss en tur ut til Panamakanalen og så store skip og småbåter passere gjennom slusene, og en ettermiddag ruslet vi i gamlebyen, der presidentens palass ligger. Etter fire dagers byferie var det tid for badeliv i Karibien.
Tre kvarter med småfly til kysten, og ti minutter i båt, så var vi fremme ved Dolphin Lodge i Kuna Yala (San Blas), nesten nede ved grensen til Colombia. For et paradis! Sandstrender, palmer, korallrev og blått, blått hav. Vi snorklet hver dag (for første gang alle fire), latet oss i hengekøya, fråtset i fersk frukt og havets delikatesser og besøkte nærmeste indianerlandsby der gamle tradisjoner fremdeles holdes i hevd.
Kuna-indianerne har selvstyre over de ca. 350 øyene sine etter et opprør mot panamenske myndigheter i 1925. De må følge Panamas lover, men politiet på fastlandet kan ikke blande seg inn i kunaenes affærer så sant de ikke har mistanke om narkotikaforbrytelser.
Kunamenn går kledd i vanlige klær, men kvinnene går i fargerike drakter med applikerte, håndlagde molas. Dessuten har de fargerike perlebånd viklet rundt leggene. Når en kunajente blir født, får hun straks piercinger i ørene og nesen, samt et kjælenavn som brukes til hun får sin første menstruasjon. Da velger familien et tradisjonelt navn til henne. En jente som får sin første menstruasjon, må den første uken oppholde seg i en spesialbygget hytte inni familiens hytte, og bare familiens kvinner får lov til å se henne. Mens hun sitter der, skal en mann fra hver familie i landsbyen (og her bodde det 2060 personer) skaffe platanos (grønnsakbananer) og sukkerrør til tilberedningen av et stort festmåltid. Noen drar også inn til fastlandet for å hente en spesiell plante som de utvinner et svart fargestoff fra. Når uken i isolasjon er over, males jenta svart fra topp til tå med dette fargestoffet, og går fra hytte til hytte i landsbyen for å vise at hun er blitt kvinne. Deretter fester landsbyens folk i opptil tre dager. Nå er jenta gifteklar. (Kunajentene kan giftes bort fra de er 13 år gamle).
Vanlig skolegang for kunaindianere er seks år. De fleste familier ønsker at de skal begynne å jobbe for livets opphold etter det. Guttene er med far på jobb (fiske eller jordbruksarbeid) fra de er to--tre år gamle, og jentene lærer å sy molas, lage mat og stelle for familien. Hvis et barn ønsker videre skolegang, må han eller hun flytte inn til fastlandet. Hvis vedkommende er heldig, blir moren med, men mange må flytte fra familien sin.
Vi hadde noen utrolig fine dager i Kuna Yala. Rett utenfor bambushytta vår var det en grunn lagune med fine fisker, og vi besøkte flere flotte korallrev og øyer, blant annet Islandia, som en amerikansk kakse kjøpte via en stråmann i 1970-årene. Der holdt han de rene orgiene, og han nektet å høre da kunaindianerne uttrykte sin misnøye. Det endte med at de brente ned hele sulamitten, og nå er Islandia en fredelig paradisøy igjen.
Den siste dagen snorklet vi ved et rev ganske langt ute i havet, og det var en fenomenal opplevelse. Små og store fisker i alle farger, og koraller i alle former og fasonger. Mot slutten av ekspedisjonen lette vi etter en båtvrak som skulle ligge på bunnen et sted, og da så Sivert og Sigve en tiburón gato, en catshark, som er en hai i gråhaimfamilien. Det ble en fin avslutning på et opplevelsesrikt opphold.
Vi tok oss en tur ut til Panamakanalen og så store skip og småbåter passere gjennom slusene, og en ettermiddag ruslet vi i gamlebyen, der presidentens palass ligger. Etter fire dagers byferie var det tid for badeliv i Karibien.
Tre kvarter med småfly til kysten, og ti minutter i båt, så var vi fremme ved Dolphin Lodge i Kuna Yala (San Blas), nesten nede ved grensen til Colombia. For et paradis! Sandstrender, palmer, korallrev og blått, blått hav. Vi snorklet hver dag (for første gang alle fire), latet oss i hengekøya, fråtset i fersk frukt og havets delikatesser og besøkte nærmeste indianerlandsby der gamle tradisjoner fremdeles holdes i hevd.
Kuna-indianerne har selvstyre over de ca. 350 øyene sine etter et opprør mot panamenske myndigheter i 1925. De må følge Panamas lover, men politiet på fastlandet kan ikke blande seg inn i kunaenes affærer så sant de ikke har mistanke om narkotikaforbrytelser.
Kunamenn går kledd i vanlige klær, men kvinnene går i fargerike drakter med applikerte, håndlagde molas. Dessuten har de fargerike perlebånd viklet rundt leggene. Når en kunajente blir født, får hun straks piercinger i ørene og nesen, samt et kjælenavn som brukes til hun får sin første menstruasjon. Da velger familien et tradisjonelt navn til henne. En jente som får sin første menstruasjon, må den første uken oppholde seg i en spesialbygget hytte inni familiens hytte, og bare familiens kvinner får lov til å se henne. Mens hun sitter der, skal en mann fra hver familie i landsbyen (og her bodde det 2060 personer) skaffe platanos (grønnsakbananer) og sukkerrør til tilberedningen av et stort festmåltid. Noen drar også inn til fastlandet for å hente en spesiell plante som de utvinner et svart fargestoff fra. Når uken i isolasjon er over, males jenta svart fra topp til tå med dette fargestoffet, og går fra hytte til hytte i landsbyen for å vise at hun er blitt kvinne. Deretter fester landsbyens folk i opptil tre dager. Nå er jenta gifteklar. (Kunajentene kan giftes bort fra de er 13 år gamle).
Vanlig skolegang for kunaindianere er seks år. De fleste familier ønsker at de skal begynne å jobbe for livets opphold etter det. Guttene er med far på jobb (fiske eller jordbruksarbeid) fra de er to--tre år gamle, og jentene lærer å sy molas, lage mat og stelle for familien. Hvis et barn ønsker videre skolegang, må han eller hun flytte inn til fastlandet. Hvis vedkommende er heldig, blir moren med, men mange må flytte fra familien sin.
Vi hadde noen utrolig fine dager i Kuna Yala. Rett utenfor bambushytta vår var det en grunn lagune med fine fisker, og vi besøkte flere flotte korallrev og øyer, blant annet Islandia, som en amerikansk kakse kjøpte via en stråmann i 1970-årene. Der holdt han de rene orgiene, og han nektet å høre da kunaindianerne uttrykte sin misnøye. Det endte med at de brente ned hele sulamitten, og nå er Islandia en fredelig paradisøy igjen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)